Topptau er en klatrestil der tauet er forankret på toppen av en rute, slik at klatrere kan stige opp med en belayer som styrer tauet fra bakken. Denne metoden gir et høyt sikkerhetsnivå, da fall begrenses av tausystemet.
I topptau fester klatrere seg til en sele koblet til et tau som går gjennom et anker på toppen av klatringen. En belayer på bakken kontrollerer slakk og spenning, og minimerer avstanden til ethvert fall.
Buldring er en form for klatring utført på korte, lave vegger eller naturlige steinblokker uten tau. Klatrere er avhengige av kollisjonsputer og spottere for å redusere skaderisikoen ved fall.
Buldring legger vekt på kraftige og tekniske bevegelser over korte avstander. Ruter, kalt "problemer", er vanligvis 10–20 fot høye, og krever styrke, balanse og problemløsningsevner.
Mens både topptau og buldring involverer klatring, varierer deres tilnærming, vanskelighetsgrad og fysiske krav betydelig. Følgende tabell oppsummerer disse forskjellene:
| Aspekt | Top Roping | Bouldering |
| Høyde | Vanligvis 30–60 fot | Vanligvis 10–20 fot |
| Sikkerhet | Høy, tau- og sikkerhetskontroll | Moderat, er avhengig av kollisjonsputer og spottere |
| Utstyr | Tau, sele, sikringsanordning, klatresko | Crash pads, klatresko, kritt |
| Fysisk etterspørsel | Utholdenhetsfokusert, mindre påvirkning på fall | Styrke og kraftfokusert, kort men intens |
| Læringskurve | Nybegynnervennlig, gradvis ferdighetsutvikling | Brattere for nybegynnere, krever teknikk og styrke |
Valget mellom topptau og buldring avhenger av din erfaring, kondisjonsnivå og klatremål. Nybegynnere kan ha nytte av topptau på grunn av sikkerheten og teknikkfokusert læring. Klatrere som søker styrke og eksplosiv bevegelse foretrekker kanskje buldring. Å kombinere begge stilene kan også gi en balansert treningsopplevelse.